stabil.

jeg fornekter det fremdeles, konsekvent. ovenfor meg selv, for psykologen, og alle de andre (av dem er det relativt få) som anses for å ha litt innsyn. enkelte ganger lengter jeg tilbake til den tiden der alt var satt på pause, da de menneskene som tilsynelatende og kanskje på den tiden faktisk var nærmest, akkurat hadde, om ikke nøyaktig hva det dreide seg om, iallefall sett at jeg slet; mye. jeg ser meg selv savne at folk bekymrer seg. men sett bort ifra det er det ikke store greiene jeg lar plage meg. sett bort ifra det ønsket jeg, i varierende grad og intensitet, har om å dø, er det ikke mange symptomer å snakke om. jeg bryter ut i tårer på gata og hulker meg i søvn, men i disse dager av enkle ting; ting jeg legger bak meg. jeg går inn i den fjerde måneden med en bmi på 17 og det går mot høst. jeg teller kalorier, løper og er redd.