jeg ville ikke at dette skulle bli en spiseblogg, men det har det blitt og det gjør det klarere for meg hvor meningsløst det hele er, for det er jo ikke spisinga som er verst, det er noe mer og noe større, jeg bare pakker det inn i noe konkret og simpelt, men som jeg gjør ekstra komplisert og jeg skriver og snakker og tenker det ihjel når jeg egentlig bare burde viske det ut så fort som overhodet mulig for å rekke frem til det som er vanskeligst. jeg har svarene, alltid, men mister liksom grepet.
jeg prøver å skrive tekster, slik jeg pleide, slik jeg pleide å like det. men så finner jeg ikke ut av det og jeg mister troa; ingen av de tingene gir meg noen glede lenger, ikke den minste. så nå sitter jeg her og føler meg så stappet og så tom og det har jeg gjort i hele dag og jeg skulle ønske jeg bare kunne spise én gang for alle så jeg slapp å tenke mer på det, men jeg hater den tanken for jeg vet at den er forgjeves, for det er jo ikke sånn virkeligheten er, og jeg finner ikke tilbake lysten til å gjøre noe og jeg ser ikke helt hensikten heller, for jeg har jo et prosjekt på gang fra før og det sliter meg ut. maten, tallene, treninga. jeg jukser når jeg spiser mye og magert istedet for lite og fett og nå kjenner jeg at jeg taklet ikke den ekstra skjea med olivenolje likevel og jeg vet ikke hva jeg skal gjøre for nå er jeg ute av tellinga og spiste jeg ikke også en ekstra nøtt til lunsj?
jeg slenger meg på selv, så jeg har vel ikke noen grunn til å kritisere, men den klagetrenden som er ute og går plager nervene mine. fint å være åpen, men det er jo så overfladisk og jeg blir enda mer distansert og det skriker i meg når jeg ser at vi er jo ikke noe varmere av den grunn, tvert imot. vi gjør det jo bare vanskeligere for oss selv når vi skal bryte isen en gang vi trenger det. ingen snakker jo faktisk og ordentlig om noenting.
jeg er ensom, og jeg ser at det er flere. vi ser det sikkert alle sammen og vi skriker litt her og litt der, men ingen griper inn og det gjør ørlite vondt hele tiden å se det. nok med deg selv? såklart. jeg leser tåpelige blogger på svensk om stakkars jenter med spiseforstyrrelser og de har så enkelt for å sette ord på det og det høres så simpelt ut, helt på trynet og med lister over kaloriinntak og vekt i kilo, morgen og kveld. "stakkars jenter", men så klikker det litt inni meg og jeg vet ikke hvor jeg skal gjøre av meg for mens jeg sitter og fniser litt oppdager jeg at det er meg selv jeg gjør narr av; det de skriver er jo akkurat det jeg driver og tenker, men ikke tør å innrømme. jeg identifiserer meg ikke med anorektikere.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar