for en måned siden gikk jeg hele dagen og ventet på å legge meg. nå vil jeg bare være oppe hele natten.

vi venter.

- hvis vi bare forelsker oss vil alt bli bra.
jeg skjønte det på måten hun nikket og smilte litt svakt at vi begge visste at det jeg hadde sagt var sant. men det gav liksom ingen av oss håp, for vi tenkte med oss selv at vi var egentlig ikke villige til å vente. finnes egentlig forelskelser i det hele tatt?

la det være.

jeg ville ikke at dette skulle bli en spiseblogg, men det har det blitt og det gjør det klarere for meg hvor meningsløst det hele er, for det er jo ikke spisinga som er verst, det er noe mer og noe større, jeg bare pakker det inn i noe konkret og simpelt, men som jeg gjør ekstra komplisert og jeg skriver og snakker og tenker det ihjel når jeg egentlig bare burde viske det ut så fort som overhodet mulig for å rekke frem til det som er vanskeligst. jeg har svarene, alltid, men mister liksom grepet.

jeg prøver å skrive tekster, slik jeg pleide, slik jeg pleide å like det. men så finner jeg ikke ut av det og jeg mister troa; ingen av de tingene gir meg noen glede lenger, ikke den minste. så nå sitter jeg her og føler meg så stappet og så tom og det har jeg gjort i hele dag og jeg skulle ønske jeg bare kunne spise én gang for alle så jeg slapp å tenke mer på det, men jeg hater den tanken for jeg vet at den er forgjeves, for det er jo ikke sånn virkeligheten er, og jeg finner ikke tilbake lysten til å gjøre noe og jeg ser ikke helt hensikten heller, for jeg har jo et prosjekt på gang fra før og det sliter meg ut. maten, tallene, treninga. jeg jukser når jeg spiser mye og magert istedet for lite og fett og nå kjenner jeg at jeg taklet ikke den ekstra skjea med olivenolje likevel og jeg vet ikke hva jeg skal gjøre for nå er jeg ute av tellinga og spiste jeg ikke også en ekstra nøtt til lunsj?

jeg slenger meg på selv, så jeg har vel ikke noen grunn til å kritisere, men den klagetrenden som er ute og går plager nervene mine. fint å være åpen, men det er jo så overfladisk og jeg blir enda mer distansert og det skriker i meg når jeg ser at vi er jo ikke noe varmere av den grunn, tvert imot. vi gjør det jo bare vanskeligere for oss selv når vi skal bryte isen en gang vi trenger det. ingen snakker jo faktisk og ordentlig om noenting.

jeg er ensom, og jeg ser at det er flere. vi ser det sikkert alle sammen og vi skriker litt her og litt der, men ingen griper inn og det gjør ørlite vondt hele tiden å se det. nok med deg selv? såklart. jeg leser tåpelige blogger på svensk om stakkars jenter med spiseforstyrrelser og de har så enkelt for å sette ord på det og det høres så simpelt ut, helt på trynet og med lister over kaloriinntak og vekt i kilo, morgen og kveld. "stakkars jenter", men så klikker det litt inni meg og jeg vet ikke hvor jeg skal gjøre av meg for mens jeg sitter og fniser litt oppdager jeg at det er meg selv jeg gjør narr av; det de skriver er jo akkurat det jeg driver og tenker, men ikke tør å innrømme. jeg identifiserer meg ikke med anorektikere.

stabil.

jeg fornekter det fremdeles, konsekvent. ovenfor meg selv, for psykologen, og alle de andre (av dem er det relativt få) som anses for å ha litt innsyn. enkelte ganger lengter jeg tilbake til den tiden der alt var satt på pause, da de menneskene som tilsynelatende og kanskje på den tiden faktisk var nærmest, akkurat hadde, om ikke nøyaktig hva det dreide seg om, iallefall sett at jeg slet; mye. jeg ser meg selv savne at folk bekymrer seg. men sett bort ifra det er det ikke store greiene jeg lar plage meg. sett bort ifra det ønsket jeg, i varierende grad og intensitet, har om å dø, er det ikke mange symptomer å snakke om. jeg bryter ut i tårer på gata og hulker meg i søvn, men i disse dager av enkle ting; ting jeg legger bak meg. jeg går inn i den fjerde måneden med en bmi på 17 og det går mot høst. jeg teller kalorier, løper og er redd.

krokodilletårer.

jeg fortjener ikke all den oppmerksomheten jeg har fått, det har bare vært en scene, en del av en historie; det er sånn det føles. og enda er jeg rasende fordi dere ikke forstår, fordi dere ikke skjønner hvor virkelig det er.

det er som om jeg bare venter på det rette tispunkt, så jeg kan vaske av meg all sminken. jeg vil rive av meg maska, som et barn etter en altfor lang halloween. jeg ser det for meg, at jeg kaster den på gulvet og ler mens jeg sier: jeg tulla, det var bare en vits! og så smiler jeg, usminket. dere ler med meg, later som om dere gikk rett på og uvitende og lykkelig legger meg til å sove. som om masken tok med seg alt rusket, alle løgnene, hemmelighetene og tårene, som om alt det bare var en del av leken.

det er som om alt bare var en historie jeg leste i en sabla godt skildret bok, som om jeg bare har vært himla god på å gjenskape den. stjålet skildringene, følelsene og tankene, laget en scene.

men det er noe som ikke stemmer, for aller mest var det meg selv jeg ville lure; hvorfor skulle jeg ellers ligget på rommet og grått meg selv i søvn, hver eneste kveld? krokodilletårer - for meg selv, når ingen andre så meg?

familielikheter.

min søster og jeg, vi snakker. hun sier så lite, men likevel så mye. det er det som er så fint med familien min, den lille familien jeg har, at jeg kjenner språket deres så godt. særlig hennes, min søsters. hun kan skrive noen få ord, med tilsynelatende tilfeldig innhold, men de sier meg så mye, og de gjør meg så trist, jeg blir så bekymret, men samtidig så glad. det er nemlig så lett for meg å lese, signalene er så klare. over og under og oppå og imellom linjene, det er så mange uttrykk og med dette så tilsynelatende intentsigende gjør hun meg tryggere enn noen andre på at her er det noen som setter pris på meg. "jeg vet ikke, jeg." hun lar meg se henne.

søsteren min kan senke meg dypt, men hun kan også løfte meg fire ganger så høyt. noen ganger tenker jeg på om jeg blir som henne, tenk om hun blir som meg, om vi blir sånn, begge to, som moren vår. kalde og steinharde på utsiden, men livredde inni. det er ingen andre som ser det, ingen som kjenner det; jeg trodde ikke det skulle være noe problem å være rotløs, men jeg tok feil, og det forbauser meg at hun har latt oss bli som henne. ensomme.

jeg er ikke alltid som dem, jeg er bedre. de er også bedre enn meg, men det spiller ingen rolle, det som er viktig her er meg. til forskjell fra dem, søker jeg kontakt. jeg snakker mye; om løst og om fast, om de viktige tingene og om bekymringene mine, og er livredd for å slutte med det. livredd for at familielikheter skal være alt. for de er det, er de ikke? vi møtes til slutt.

bitter.

det er nesten vanskeligere nå som jeg ser frisk ut. da jeg var sykest hadde jeg to mål; nå har jeg ingen. det var liksom ikke noe spørsmål en gang, jeg skulle bare dø. det var naturligvis grusomt å gå rundt og bli glodd på som om jeg var et levende lik, og det er selvfølgelig fint å se at dere slapper av når jeg er i nærheten, men det gjør det ikke noe lettere for meg å bli møtt med en så stor glede over noe som bare finnes for dere. det ser kanskje ut som om jeg har det fint, og jeg nekter ikke for at det er viktig, kanskje heller ikke riktig, men den eneste store forskjellen jeg virkelig kan kjenne er at jeg ikke snakker om det lenger. jeg vet at hvis jeg blåser det opp, noe jeg prøver meg litt på med jevne mellomrom, vil det bare gjøre vondt verre og dere ville ikke trodd meg uansett.

alt ser jo så greit ut, akkurat nå er det likevel ingenting jeg vil mer enn at dere skal få prøve mine sko. men heller ikke det stemmer, for aldri er jeg reddere enn når jeg ser de samme tendensene hos dere. jeg bare er så innmari rådløs; når jeg har gjort mitt, får jeg liksom en stikkende følelse av at nå burde det være deres tur.