familielikheter.

min søster og jeg, vi snakker. hun sier så lite, men likevel så mye. det er det som er så fint med familien min, den lille familien jeg har, at jeg kjenner språket deres så godt. særlig hennes, min søsters. hun kan skrive noen få ord, med tilsynelatende tilfeldig innhold, men de sier meg så mye, og de gjør meg så trist, jeg blir så bekymret, men samtidig så glad. det er nemlig så lett for meg å lese, signalene er så klare. over og under og oppå og imellom linjene, det er så mange uttrykk og med dette så tilsynelatende intentsigende gjør hun meg tryggere enn noen andre på at her er det noen som setter pris på meg. "jeg vet ikke, jeg." hun lar meg se henne.

søsteren min kan senke meg dypt, men hun kan også løfte meg fire ganger så høyt. noen ganger tenker jeg på om jeg blir som henne, tenk om hun blir som meg, om vi blir sånn, begge to, som moren vår. kalde og steinharde på utsiden, men livredde inni. det er ingen andre som ser det, ingen som kjenner det; jeg trodde ikke det skulle være noe problem å være rotløs, men jeg tok feil, og det forbauser meg at hun har latt oss bli som henne. ensomme.

jeg er ikke alltid som dem, jeg er bedre. de er også bedre enn meg, men det spiller ingen rolle, det som er viktig her er meg. til forskjell fra dem, søker jeg kontakt. jeg snakker mye; om løst og om fast, om de viktige tingene og om bekymringene mine, og er livredd for å slutte med det. livredd for at familielikheter skal være alt. for de er det, er de ikke? vi møtes til slutt.