bitter.

det er nesten vanskeligere nå som jeg ser frisk ut. da jeg var sykest hadde jeg to mål; nå har jeg ingen. det var liksom ikke noe spørsmål en gang, jeg skulle bare dø. det var naturligvis grusomt å gå rundt og bli glodd på som om jeg var et levende lik, og det er selvfølgelig fint å se at dere slapper av når jeg er i nærheten, men det gjør det ikke noe lettere for meg å bli møtt med en så stor glede over noe som bare finnes for dere. det ser kanskje ut som om jeg har det fint, og jeg nekter ikke for at det er viktig, kanskje heller ikke riktig, men den eneste store forskjellen jeg virkelig kan kjenne er at jeg ikke snakker om det lenger. jeg vet at hvis jeg blåser det opp, noe jeg prøver meg litt på med jevne mellomrom, vil det bare gjøre vondt verre og dere ville ikke trodd meg uansett.

alt ser jo så greit ut, akkurat nå er det likevel ingenting jeg vil mer enn at dere skal få prøve mine sko. men heller ikke det stemmer, for aldri er jeg reddere enn når jeg ser de samme tendensene hos dere. jeg bare er så innmari rådløs; når jeg har gjort mitt, får jeg liksom en stikkende følelse av at nå burde det være deres tur.