jeg står foran speilet et lite øyeblikk, i bare trusa. hvorfor trusa, tenker jeg, og jeg må minne meg selv på at naken vil være for vanskelig og med et plagg ekstra eller to ville jeg ha måttet stå der i tolv sekunder eller kanskje femten for å få sett nok; nok av den delen av meg selv jeg hater så intenst at jeg noen ganger bare vil klippe den av med en saks; den henger jo ikke fast uansett. hadde jeg beholdt flere av klærne mine på ville jeg ha måttet bruke mer tid på å la følelsen av skam vokse og jeg har lært meg å gjøre mitt ytterste for å unngå slike situasjoner. jeg har måttet finne en balanse, så det har blitt sånn at å stå i ni sekunder, verken mer eller mindre, foran speilet i bare trusa er det som passer meg best.
det er altså regelen: ni sekunder til rådighet, hver morgen og hver kveld. noen ganger en ekstra gang i løpet av dagen; hvis jeg ikke har bedre å gjøre, eller hvis jeg har spist en ekstra skive ost, hvis jeg faller tilbake på tanken på at bildene jeg tar med photobooth og gjemmer i en mappe i en mappe i en mappe i en mappe hver søndag kveld klokka åtte lyver, eller hvis de foregående ni sekundene bare ikke var til å stole på. ni sekunder, aldri mer og aldri mindre; men antall repetisjoner velger jeg selv, som i en treningsøkt, bare enda litt hardere, nedbrytende.
jeg venter på å bygges opp.
i løpet av de første par sekundene ser jeg et glimt av en tilsynelatende frisk eksanorektiker; et litt merkelig utviklet barn med bare noen få av de kjennetegnene en kvinne har; det er vanskelig å sette ord på, men innenfor dette knøttlille tidsrommet får jeg et tilnærmet realistisk bilde av meg selv og i dag oppdaget jeg noe nytt: puppene mine har begynt å komme tilbake. jeg setter føttene inntil hverandre og presser lårene sammen, det er et hulrom der, det ser ekkelt ut; litt kunstig på en måte. jeg trekker føttene fra hverandre og hulrommet blir enda litt større, men gradvis, i løpet av de seks-syv resterende sekundene blir alt annerledes. jeg snur meg kanskje litt til siden og jeg kan ikke la være å se på magen min; det er den som er verst, skjønner ikke hvordan den kan ha vokst så innmari mye bare i løpet av de siste timene og jeg prøver å trekke den inn, men det hjelper ikke stort. jeg strammer den litt, men det buler fremdeles ut der ikke skal bule ut og jeg blir oppgitt. oppgitt over kroppen min og over meg selv og over at jeg i et hele tatt bryr meg og sekundene går, det er bare et par korte igjen (de siste to går alltid så fort), jeg vil se mer, mer, mer; åtte, det er speilet som lyver, det er speilet, ikke jeg, men det blir bare verre og verre og så enda litt til. ni.
så lukker jeg øynene og jeg vil skrike så høyt at ørene faller av, både dine og mine, men mest mine, for ingenting av dette stemmer, jeg henger ikke sammen, jeg er ikke hel og det er bare en løgn alt sammen. hvis jeg skrek så høyt og ørene falt av kunne jeg sett inn i speilet og jeg ville sett et ansikt og en kropp, men ingen ører og jeg ville tenkt at nå er det ikke lenger noe å lure på; det er meg og jeg er stygg og jeg er fæl, men jeg er meg og det er det som er viktig og det er ganske vakkert i seg selv. hva er det som er så viktig? hvorfor er jeg så redd?
men det går bra, det kan jeg love deg, sier jeg. jeg er bare så skamfull, over å ha gitt opp på halvveien, over at jeg ikke bare gikk hele veien og ned til graven, over å ha stoppet på treogførti, at jeg stoppet på barnesenteret, over å ikke være best.
jeg smiler litt. smilet, det er kanskje det fineste plasteret jeg vet. det er bare så fryktelig slitsomt å nekte for noe man må se i øynene hver dag, gjentatte ganger. men jeg har da aldri vært syk, det var bare en fase, og nå er jeg frisk, la det gå over, det er løgn alt sammen; løgnløgnløgn. samtidig er det ingenting jeg vil mer, enn at hele verden skal vite hvor ensomt det er.
jeg vet ikke helt hva jeg skal skrive, for det er så bra skrevet, men så fælt i virkeligheten, hvis du skjønner? men du er i allefall utrolig flink, utrolig ærlig og utrolig tøff som tør å skrive og aller mest fordi du stoppet opp. selv om mine problemer er helt andre kjenner jeg meg igjen i det du skriver om å ikke ha noen mål, å ikke se noen mening med livet, selv om jeg har fått livslysten tilbake nå. det gikk opp for meg at jeg kan få til ting, at det er ting jeg er flink til og at det er ting jeg ikke vil gå glipp av. og det er mye du er flink til og, selv om jeg ikke kjenner deg så godt veit jeg jo det, og bare av å lese det du skriver og hvor flink du er til det veit jeg at du har en stor grunn til å leve bare med tanke på det. og du er utrolig vakker, det har jeg alltid tenkt, og selv om du ikke ser det selv endrer det seg ikke når du blir friskere og legger på deg, det blir bare tydeligere og tydeligere.
SvarSlett