krokodilletårer.

jeg fortjener ikke all den oppmerksomheten jeg har fått, det har bare vært en scene, en del av en historie; det er sånn det føles. og enda er jeg rasende fordi dere ikke forstår, fordi dere ikke skjønner hvor virkelig det er.

det er som om jeg bare venter på det rette tispunkt, så jeg kan vaske av meg all sminken. jeg vil rive av meg maska, som et barn etter en altfor lang halloween. jeg ser det for meg, at jeg kaster den på gulvet og ler mens jeg sier: jeg tulla, det var bare en vits! og så smiler jeg, usminket. dere ler med meg, later som om dere gikk rett på og uvitende og lykkelig legger meg til å sove. som om masken tok med seg alt rusket, alle løgnene, hemmelighetene og tårene, som om alt det bare var en del av leken.

det er som om alt bare var en historie jeg leste i en sabla godt skildret bok, som om jeg bare har vært himla god på å gjenskape den. stjålet skildringene, følelsene og tankene, laget en scene.

men det er noe som ikke stemmer, for aller mest var det meg selv jeg ville lure; hvorfor skulle jeg ellers ligget på rommet og grått meg selv i søvn, hver eneste kveld? krokodilletårer - for meg selv, når ingen andre så meg?