ingen seil og ingen vind.

jeg skulle så gjerne skrive en lang tekst nå, en sånn der man får frysninger på ryggen av fordi den er så sannelig, en sånn der tekst du vil ta så mye innover deg at du nesten glemmer hvor greit det er uten all denne vinden og ikke å føle så mye hele tiden, men som får deg til å ville prøve disse skoene jeg går i, bare fordi at du vil jo også kunne skrive noe så vakkert om noe så grusomt. den ville overbevise deg om at alt er bedre enn seil uten vind.

stormforelsket. denne teksten skulle være om et møte med et menneske som ga meg et hav av følelser jeg ville seile på, et slikt på-godt-og-vondt-hav som jeg ikke ville nøle med å krysse, du vet, når vinden treffer deg forfra og du må ta omveier, til høyre og venstre, og høyre igjen, for så å gjenta prosedyren og liksom komme deg uhyre sakte fremover. gjennom denne reisen, kanskje mellom hver gang jeg byttet retning, lot seilet slå over til andre siden, ville jeg kjenne på følelsen av å ville legge hånden min i din, jeg ville lengte etter en sånn type varme som bare eksisterer når du kysser meg bak øret, litt sånn bakover og så litt til høyre; det kiler litt. du vil aldri bomme, det ville jeg vite, for neste gang seilet slo over meg og jeg kastet meg til ripa på den andre siden, ville blodet mitt strømme, enda mer intenst, og jeg ville elske følelsen av å elske deg, og jeg ville bli sikrere en noen gang på at hva som helst, ville jeg være i stand til å gjøre, bare for å høre deg puste, å høre deg puste i takt med meg, eller jeg med deg, at de to tingene skulle være de samme. medvind.

jeg ville visst at om det var nødvendig ville jeg gjort alt for å være med deg, men jeg ville ikke behøve å gjøre det, for det ville ligge i underbevisstheten din, som i min, og vi ville hatt det fint sammen og hjertet mitt ville hoppe, bare sånn bittelitt, hver gang du åpnet munnen, og du ville sagt akkurat det du ville, og jeg ville tenke at dette havet, det var en seiltur likevel, og at kampen mot vinden bare var en drøm.

men slik er det ikke og slik vil det aldri bli. ikke engang et vindkast eller to; verken mot eller med. sannsynligvis har jeg ikke engang seilene i behold.

bilder: annette pehrsson (http://blog.annettepehrsson.se/)
Følg min blogg med bloglovin

å vende ryggen til.

å flykte fra noe du så gjerne ville bli kvitt, ting som virker; å vende seg om, men også å komme tilbake til akkurat det samme, bare med noen små bagateller av forandringer: et par ekstra minner  til samlingen og litt kortere igjen å leve.

(å se favorittfilmen din for tyvende gang og oppdage at det er ting du ellers har oversett.)

kilo.

hvis ingen stoppet meg hadde jeg heller ikke noe å stoppe for. to mål, hadde jeg, og jeg nådde ingen av dem.

jeg ville bare kunne be dere om å holde dere så lang unna som mulig, om å aldri komme tilbake og jeg ville kunne si noe fryktelig dumt, jeg hadde aldri kommet til å gjøre det, men jeg ville vite at om jeg så gjorde, ville dere ikke trodd på meg. dere ville stått der like støtt som før, bare litt nærmere denne gangen. vanskeligere enn det var det ikke. er ikke.

det er sant når jeg sier det, at jeg forstår at det er vanskelig for dere også, kanskje til og med vanskeligst, og som alltid tror dere på meg når jeg sier det, at jeg ikke forventet noe, at det var min skyld og at jeg dyttet dere unna. men ikke tenk på det, jeg gjorde det jo umulig for dere, sier jeg. og jeg kjenner det hver gang, det er bare enda en løgn, jeg kan ikke telle dem lengre, de har blitt så mange, så store, men jeg tusler bare rundt i sirkler, det går sakte, men det går rundt. jeg vil skrike og jeg vil gjøre det høyt, så høyt at dere ikke kan unngå å forstå hvem sin feil de var, alt sammen, at det var deres, ikke min. jeg ventet bare på at noen skulle si stopp. 43.

du, som jeg, tenker kanskje at det spiller ingen rolle, det der med skyld, men vi tar feil, alle sammen, det har faktisk en hel del å si. faktisk alt.

for mye eller lite.

jeg vil at hjertet mitt skal knuse i flere biter enn det består av. for å vite hvordan det kjennes, så jeg kan slutte å finne opp og heller fortelle min historie for det den er fordi den på en måte ble slik jeg ville, men noen ganger lurer jeg på om jeg har noe hjerte i det hele tatt, eller om det er sånn som dette det føles når man fyller hele hjertet med seg selv.

hullene og tiden.

tull sier jeg, det var helt tullete alt sammen, og jeg sier det om og om igjen, slik jeg alltid gjør, for dere bare sitter der, og dere lukker ørene deres, og egentlig er dere sikkert skikkelig lei. dere tenker at hva er det hun snakker om, slikt sier man bare ikke, jeg vet dere hører, men jeg bryter med reglene og så ser dere dere om i luften, for det er der de ligger, og så får dere sikkert de samme krampene i magen som jeg kjenner meg så utrolig godt igjen i. men det er ikke det er jeg er redd for, ikke før etterpå, for det jeg tenker på nå, i tillegg til en hel haug med andre ting, er at dere misforstår og mens jeg egentlig angrer på at jeg sa noe i det hele tatt, må jeg fylle ut, jeg må skyndte meg, alle de hullene som må fylles, de er så mange, og jeg snakker, det virker mot sin hensikt, jo flere hull jeg tetter, jo flere nye dukker opp, du vet, ett skritt frem og to tilbake. igjen. og igjen.

men slik snakker jeg iallefall, og slik tenker jeg, mens jeg forteller om ting jeg ikke vil fortelle om, finner opp historier, men denne gangen prøver jeg å være ærlig, jeg prøver så hardt at det nesten gjør vondt, men så mister jeg grepet. det er ikke så farlig, tenker jeg, for dere tror ikke på meg, jeg kan se det på dere at dere ikke tror på meg; for dere søker jeg bare oppmerksomhet. men jeg tilgir dere, for jeg tenker det samme, og jeg skjønner dere så himla godt, men så plutselig ser jeg sympati i dere og dere blir oppmerksomme på historien min, dere stiller spørsmål og så blir jeg satt ut. jeg klarer ikke svare. det er da jeg skjønner at det er løgn, alt sammen. igjen, som alltid, denne sirkelen av løgner. jeg vet det ikke alltid selv engang og jeg stammer.

sminket.

det blir alltid feil, når du ler og når du smiler, når du forteller historiene dine; det er så flaut, jeg får magekramper; så flaut er det noen ganger og jeg sier det til alle, til og med deg om du måtte fiske etter det, at alt bare virker så innmari tåpelig og vi sier stakkars deg og så ler vi, alle sammen. men egentlig skulle jeg bare ønske jeg var som deg, du virker så fri, men så ser jeg at jeg er som deg jeg også, bare at jeg er begge deler, jeg er offeret og forbryteren på samme tid, og nå har jeg fått nok.