hullene og tiden.

tull sier jeg, det var helt tullete alt sammen, og jeg sier det om og om igjen, slik jeg alltid gjør, for dere bare sitter der, og dere lukker ørene deres, og egentlig er dere sikkert skikkelig lei. dere tenker at hva er det hun snakker om, slikt sier man bare ikke, jeg vet dere hører, men jeg bryter med reglene og så ser dere dere om i luften, for det er der de ligger, og så får dere sikkert de samme krampene i magen som jeg kjenner meg så utrolig godt igjen i. men det er ikke det er jeg er redd for, ikke før etterpå, for det jeg tenker på nå, i tillegg til en hel haug med andre ting, er at dere misforstår og mens jeg egentlig angrer på at jeg sa noe i det hele tatt, må jeg fylle ut, jeg må skyndte meg, alle de hullene som må fylles, de er så mange, og jeg snakker, det virker mot sin hensikt, jo flere hull jeg tetter, jo flere nye dukker opp, du vet, ett skritt frem og to tilbake. igjen. og igjen.

men slik snakker jeg iallefall, og slik tenker jeg, mens jeg forteller om ting jeg ikke vil fortelle om, finner opp historier, men denne gangen prøver jeg å være ærlig, jeg prøver så hardt at det nesten gjør vondt, men så mister jeg grepet. det er ikke så farlig, tenker jeg, for dere tror ikke på meg, jeg kan se det på dere at dere ikke tror på meg; for dere søker jeg bare oppmerksomhet. men jeg tilgir dere, for jeg tenker det samme, og jeg skjønner dere så himla godt, men så plutselig ser jeg sympati i dere og dere blir oppmerksomme på historien min, dere stiller spørsmål og så blir jeg satt ut. jeg klarer ikke svare. det er da jeg skjønner at det er løgn, alt sammen. igjen, som alltid, denne sirkelen av løgner. jeg vet det ikke alltid selv engang og jeg stammer.