kilo.

hvis ingen stoppet meg hadde jeg heller ikke noe å stoppe for. to mål, hadde jeg, og jeg nådde ingen av dem.

jeg ville bare kunne be dere om å holde dere så lang unna som mulig, om å aldri komme tilbake og jeg ville kunne si noe fryktelig dumt, jeg hadde aldri kommet til å gjøre det, men jeg ville vite at om jeg så gjorde, ville dere ikke trodd på meg. dere ville stått der like støtt som før, bare litt nærmere denne gangen. vanskeligere enn det var det ikke. er ikke.

det er sant når jeg sier det, at jeg forstår at det er vanskelig for dere også, kanskje til og med vanskeligst, og som alltid tror dere på meg når jeg sier det, at jeg ikke forventet noe, at det var min skyld og at jeg dyttet dere unna. men ikke tenk på det, jeg gjorde det jo umulig for dere, sier jeg. og jeg kjenner det hver gang, det er bare enda en løgn, jeg kan ikke telle dem lengre, de har blitt så mange, så store, men jeg tusler bare rundt i sirkler, det går sakte, men det går rundt. jeg vil skrike og jeg vil gjøre det høyt, så høyt at dere ikke kan unngå å forstå hvem sin feil de var, alt sammen, at det var deres, ikke min. jeg ventet bare på at noen skulle si stopp. 43.

du, som jeg, tenker kanskje at det spiller ingen rolle, det der med skyld, men vi tar feil, alle sammen, det har faktisk en hel del å si. faktisk alt.