krokodilletårer.

jeg fortjener ikke all den oppmerksomheten jeg har fått, det har bare vært en scene, en del av en historie; det er sånn det føles. og enda er jeg rasende fordi dere ikke forstår, fordi dere ikke skjønner hvor virkelig det er.

det er som om jeg bare venter på det rette tispunkt, så jeg kan vaske av meg all sminken. jeg vil rive av meg maska, som et barn etter en altfor lang halloween. jeg ser det for meg, at jeg kaster den på gulvet og ler mens jeg sier: jeg tulla, det var bare en vits! og så smiler jeg, usminket. dere ler med meg, later som om dere gikk rett på og uvitende og lykkelig legger meg til å sove. som om masken tok med seg alt rusket, alle løgnene, hemmelighetene og tårene, som om alt det bare var en del av leken.

det er som om alt bare var en historie jeg leste i en sabla godt skildret bok, som om jeg bare har vært himla god på å gjenskape den. stjålet skildringene, følelsene og tankene, laget en scene.

men det er noe som ikke stemmer, for aller mest var det meg selv jeg ville lure; hvorfor skulle jeg ellers ligget på rommet og grått meg selv i søvn, hver eneste kveld? krokodilletårer - for meg selv, når ingen andre så meg?

familielikheter.

min søster og jeg, vi snakker. hun sier så lite, men likevel så mye. det er det som er så fint med familien min, den lille familien jeg har, at jeg kjenner språket deres så godt. særlig hennes, min søsters. hun kan skrive noen få ord, med tilsynelatende tilfeldig innhold, men de sier meg så mye, og de gjør meg så trist, jeg blir så bekymret, men samtidig så glad. det er nemlig så lett for meg å lese, signalene er så klare. over og under og oppå og imellom linjene, det er så mange uttrykk og med dette så tilsynelatende intentsigende gjør hun meg tryggere enn noen andre på at her er det noen som setter pris på meg. "jeg vet ikke, jeg." hun lar meg se henne.

søsteren min kan senke meg dypt, men hun kan også løfte meg fire ganger så høyt. noen ganger tenker jeg på om jeg blir som henne, tenk om hun blir som meg, om vi blir sånn, begge to, som moren vår. kalde og steinharde på utsiden, men livredde inni. det er ingen andre som ser det, ingen som kjenner det; jeg trodde ikke det skulle være noe problem å være rotløs, men jeg tok feil, og det forbauser meg at hun har latt oss bli som henne. ensomme.

jeg er ikke alltid som dem, jeg er bedre. de er også bedre enn meg, men det spiller ingen rolle, det som er viktig her er meg. til forskjell fra dem, søker jeg kontakt. jeg snakker mye; om løst og om fast, om de viktige tingene og om bekymringene mine, og er livredd for å slutte med det. livredd for at familielikheter skal være alt. for de er det, er de ikke? vi møtes til slutt.

bitter.

det er nesten vanskeligere nå som jeg ser frisk ut. da jeg var sykest hadde jeg to mål; nå har jeg ingen. det var liksom ikke noe spørsmål en gang, jeg skulle bare dø. det var naturligvis grusomt å gå rundt og bli glodd på som om jeg var et levende lik, og det er selvfølgelig fint å se at dere slapper av når jeg er i nærheten, men det gjør det ikke noe lettere for meg å bli møtt med en så stor glede over noe som bare finnes for dere. det ser kanskje ut som om jeg har det fint, og jeg nekter ikke for at det er viktig, kanskje heller ikke riktig, men den eneste store forskjellen jeg virkelig kan kjenne er at jeg ikke snakker om det lenger. jeg vet at hvis jeg blåser det opp, noe jeg prøver meg litt på med jevne mellomrom, vil det bare gjøre vondt verre og dere ville ikke trodd meg uansett.

alt ser jo så greit ut, akkurat nå er det likevel ingenting jeg vil mer enn at dere skal få prøve mine sko. men heller ikke det stemmer, for aldri er jeg reddere enn når jeg ser de samme tendensene hos dere. jeg bare er så innmari rådløs; når jeg har gjort mitt, får jeg liksom en stikkende følelse av at nå burde det være deres tur.

ingenting stemmer, ikke før det er over.

hvorfor ber jeg aldri om råd før jeg har svaret selv?

jeg står foran speilet et lite øyeblikk, i bare trusa. hvorfor trusa, tenker jeg, og jeg må minne meg selv på at naken vil være for vanskelig og med et plagg ekstra eller to ville jeg ha måttet stå der i tolv sekunder eller kanskje femten for å få sett nok; nok av den delen av meg selv jeg hater så intenst at jeg noen ganger bare vil klippe den av med en saks; den henger jo ikke fast uansett. hadde jeg beholdt flere av klærne mine på ville jeg ha måttet bruke mer tid på å la følelsen av skam vokse og jeg har lært meg å gjøre mitt ytterste for å unngå slike situasjoner. jeg har måttet finne en balanse, så det har blitt sånn at å stå i ni sekunder, verken mer eller mindre, foran speilet i bare trusa er det som passer meg best.



det er altså regelen: ni sekunder til rådighet, hver morgen og hver kveld. noen ganger en ekstra gang i løpet av dagen; hvis jeg ikke har bedre å gjøre, eller hvis jeg har spist en ekstra skive ost, hvis jeg faller tilbake på tanken på at bildene jeg tar med photobooth og gjemmer i en mappe i en mappe i en mappe i en mappe hver søndag kveld klokka åtte lyver, eller hvis de foregående ni sekundene bare ikke var til å stole på. ni sekunder, aldri mer og aldri mindre; men antall repetisjoner velger jeg selv, som i en treningsøkt, bare enda litt hardere, nedbrytende.

jeg venter på å bygges opp.

i løpet av de første par sekundene ser jeg et glimt av en tilsynelatende frisk eksanorektiker; et litt merkelig utviklet barn med bare noen få av de kjennetegnene en kvinne har; det er vanskelig å sette ord på, men innenfor dette knøttlille tidsrommet får jeg et tilnærmet realistisk bilde av meg selv og i dag oppdaget jeg noe nytt: puppene mine har begynt å komme tilbake. jeg setter føttene inntil hverandre og presser lårene sammen, det er et hulrom der, det ser ekkelt ut; litt kunstig på en måte. jeg trekker føttene fra hverandre og hulrommet blir enda litt større, men gradvis, i løpet av de seks-syv resterende sekundene blir alt annerledes. jeg snur meg kanskje litt til siden og jeg kan ikke la være å se på magen min; det er den som er verst, skjønner ikke hvordan den kan ha vokst så innmari mye bare i løpet av de siste timene og jeg prøver å trekke den inn, men det hjelper ikke stort. jeg strammer den litt, men det buler fremdeles ut der ikke skal bule ut og jeg blir oppgitt. oppgitt over kroppen min og over meg selv og over at jeg i et hele tatt bryr meg og sekundene går, det er bare et par korte igjen (de siste to går alltid så fort), jeg vil se mer, mer, mer; åtte, det er speilet som lyver, det er speilet, ikke jeg, men det blir bare verre og verre og så enda litt til. ni.

så lukker jeg øynene og jeg vil skrike så høyt at ørene faller av, både dine og mine, men mest mine, for ingenting av dette stemmer, jeg henger ikke sammen, jeg er ikke hel og det er bare en løgn alt sammen. hvis jeg skrek så høyt og ørene falt av kunne jeg sett inn i speilet og jeg ville sett et ansikt og en kropp, men ingen ører og jeg ville tenkt at nå er det ikke lenger noe å lure på; det er meg og jeg er stygg og jeg er fæl, men jeg er meg og det er det som er viktig og det er ganske vakkert i seg selv. hva er det som er så viktig? hvorfor er jeg så redd?

men det går bra, det kan jeg love deg, sier jeg. jeg er bare så skamfull, over å ha gitt opp på halvveien, over at jeg ikke bare gikk hele veien og ned til graven, over å ha stoppet på treogførti, at jeg stoppet på barnesenteret, over å ikke være best.

jeg smiler litt. smilet, det er kanskje det fineste plasteret jeg vet. det er bare så fryktelig slitsomt å nekte for noe man må se i øynene hver dag, gjentatte ganger. men jeg har da aldri vært syk, det var bare en fase, og nå er jeg frisk, la det gå over, det er løgn alt sammen; løgnløgnløgn. samtidig er det ingenting jeg vil mer, enn at hele verden skal vite hvor ensomt det er.