for en måned siden gikk jeg hele dagen og ventet på å legge meg. nå vil jeg bare være oppe hele natten.

vi venter.

- hvis vi bare forelsker oss vil alt bli bra.
jeg skjønte det på måten hun nikket og smilte litt svakt at vi begge visste at det jeg hadde sagt var sant. men det gav liksom ingen av oss håp, for vi tenkte med oss selv at vi var egentlig ikke villige til å vente. finnes egentlig forelskelser i det hele tatt?

la det være.

jeg ville ikke at dette skulle bli en spiseblogg, men det har det blitt og det gjør det klarere for meg hvor meningsløst det hele er, for det er jo ikke spisinga som er verst, det er noe mer og noe større, jeg bare pakker det inn i noe konkret og simpelt, men som jeg gjør ekstra komplisert og jeg skriver og snakker og tenker det ihjel når jeg egentlig bare burde viske det ut så fort som overhodet mulig for å rekke frem til det som er vanskeligst. jeg har svarene, alltid, men mister liksom grepet.

jeg prøver å skrive tekster, slik jeg pleide, slik jeg pleide å like det. men så finner jeg ikke ut av det og jeg mister troa; ingen av de tingene gir meg noen glede lenger, ikke den minste. så nå sitter jeg her og føler meg så stappet og så tom og det har jeg gjort i hele dag og jeg skulle ønske jeg bare kunne spise én gang for alle så jeg slapp å tenke mer på det, men jeg hater den tanken for jeg vet at den er forgjeves, for det er jo ikke sånn virkeligheten er, og jeg finner ikke tilbake lysten til å gjøre noe og jeg ser ikke helt hensikten heller, for jeg har jo et prosjekt på gang fra før og det sliter meg ut. maten, tallene, treninga. jeg jukser når jeg spiser mye og magert istedet for lite og fett og nå kjenner jeg at jeg taklet ikke den ekstra skjea med olivenolje likevel og jeg vet ikke hva jeg skal gjøre for nå er jeg ute av tellinga og spiste jeg ikke også en ekstra nøtt til lunsj?

jeg slenger meg på selv, så jeg har vel ikke noen grunn til å kritisere, men den klagetrenden som er ute og går plager nervene mine. fint å være åpen, men det er jo så overfladisk og jeg blir enda mer distansert og det skriker i meg når jeg ser at vi er jo ikke noe varmere av den grunn, tvert imot. vi gjør det jo bare vanskeligere for oss selv når vi skal bryte isen en gang vi trenger det. ingen snakker jo faktisk og ordentlig om noenting.

jeg er ensom, og jeg ser at det er flere. vi ser det sikkert alle sammen og vi skriker litt her og litt der, men ingen griper inn og det gjør ørlite vondt hele tiden å se det. nok med deg selv? såklart. jeg leser tåpelige blogger på svensk om stakkars jenter med spiseforstyrrelser og de har så enkelt for å sette ord på det og det høres så simpelt ut, helt på trynet og med lister over kaloriinntak og vekt i kilo, morgen og kveld. "stakkars jenter", men så klikker det litt inni meg og jeg vet ikke hvor jeg skal gjøre av meg for mens jeg sitter og fniser litt oppdager jeg at det er meg selv jeg gjør narr av; det de skriver er jo akkurat det jeg driver og tenker, men ikke tør å innrømme. jeg identifiserer meg ikke med anorektikere.

stabil.

jeg fornekter det fremdeles, konsekvent. ovenfor meg selv, for psykologen, og alle de andre (av dem er det relativt få) som anses for å ha litt innsyn. enkelte ganger lengter jeg tilbake til den tiden der alt var satt på pause, da de menneskene som tilsynelatende og kanskje på den tiden faktisk var nærmest, akkurat hadde, om ikke nøyaktig hva det dreide seg om, iallefall sett at jeg slet; mye. jeg ser meg selv savne at folk bekymrer seg. men sett bort ifra det er det ikke store greiene jeg lar plage meg. sett bort ifra det ønsket jeg, i varierende grad og intensitet, har om å dø, er det ikke mange symptomer å snakke om. jeg bryter ut i tårer på gata og hulker meg i søvn, men i disse dager av enkle ting; ting jeg legger bak meg. jeg går inn i den fjerde måneden med en bmi på 17 og det går mot høst. jeg teller kalorier, løper og er redd.

krokodilletårer.

jeg fortjener ikke all den oppmerksomheten jeg har fått, det har bare vært en scene, en del av en historie; det er sånn det føles. og enda er jeg rasende fordi dere ikke forstår, fordi dere ikke skjønner hvor virkelig det er.

det er som om jeg bare venter på det rette tispunkt, så jeg kan vaske av meg all sminken. jeg vil rive av meg maska, som et barn etter en altfor lang halloween. jeg ser det for meg, at jeg kaster den på gulvet og ler mens jeg sier: jeg tulla, det var bare en vits! og så smiler jeg, usminket. dere ler med meg, later som om dere gikk rett på og uvitende og lykkelig legger meg til å sove. som om masken tok med seg alt rusket, alle løgnene, hemmelighetene og tårene, som om alt det bare var en del av leken.

det er som om alt bare var en historie jeg leste i en sabla godt skildret bok, som om jeg bare har vært himla god på å gjenskape den. stjålet skildringene, følelsene og tankene, laget en scene.

men det er noe som ikke stemmer, for aller mest var det meg selv jeg ville lure; hvorfor skulle jeg ellers ligget på rommet og grått meg selv i søvn, hver eneste kveld? krokodilletårer - for meg selv, når ingen andre så meg?

familielikheter.

min søster og jeg, vi snakker. hun sier så lite, men likevel så mye. det er det som er så fint med familien min, den lille familien jeg har, at jeg kjenner språket deres så godt. særlig hennes, min søsters. hun kan skrive noen få ord, med tilsynelatende tilfeldig innhold, men de sier meg så mye, og de gjør meg så trist, jeg blir så bekymret, men samtidig så glad. det er nemlig så lett for meg å lese, signalene er så klare. over og under og oppå og imellom linjene, det er så mange uttrykk og med dette så tilsynelatende intentsigende gjør hun meg tryggere enn noen andre på at her er det noen som setter pris på meg. "jeg vet ikke, jeg." hun lar meg se henne.

søsteren min kan senke meg dypt, men hun kan også løfte meg fire ganger så høyt. noen ganger tenker jeg på om jeg blir som henne, tenk om hun blir som meg, om vi blir sånn, begge to, som moren vår. kalde og steinharde på utsiden, men livredde inni. det er ingen andre som ser det, ingen som kjenner det; jeg trodde ikke det skulle være noe problem å være rotløs, men jeg tok feil, og det forbauser meg at hun har latt oss bli som henne. ensomme.

jeg er ikke alltid som dem, jeg er bedre. de er også bedre enn meg, men det spiller ingen rolle, det som er viktig her er meg. til forskjell fra dem, søker jeg kontakt. jeg snakker mye; om løst og om fast, om de viktige tingene og om bekymringene mine, og er livredd for å slutte med det. livredd for at familielikheter skal være alt. for de er det, er de ikke? vi møtes til slutt.

bitter.

det er nesten vanskeligere nå som jeg ser frisk ut. da jeg var sykest hadde jeg to mål; nå har jeg ingen. det var liksom ikke noe spørsmål en gang, jeg skulle bare dø. det var naturligvis grusomt å gå rundt og bli glodd på som om jeg var et levende lik, og det er selvfølgelig fint å se at dere slapper av når jeg er i nærheten, men det gjør det ikke noe lettere for meg å bli møtt med en så stor glede over noe som bare finnes for dere. det ser kanskje ut som om jeg har det fint, og jeg nekter ikke for at det er viktig, kanskje heller ikke riktig, men den eneste store forskjellen jeg virkelig kan kjenne er at jeg ikke snakker om det lenger. jeg vet at hvis jeg blåser det opp, noe jeg prøver meg litt på med jevne mellomrom, vil det bare gjøre vondt verre og dere ville ikke trodd meg uansett.

alt ser jo så greit ut, akkurat nå er det likevel ingenting jeg vil mer enn at dere skal få prøve mine sko. men heller ikke det stemmer, for aldri er jeg reddere enn når jeg ser de samme tendensene hos dere. jeg bare er så innmari rådløs; når jeg har gjort mitt, får jeg liksom en stikkende følelse av at nå burde det være deres tur.

ingenting stemmer, ikke før det er over.

hvorfor ber jeg aldri om råd før jeg har svaret selv?

jeg står foran speilet et lite øyeblikk, i bare trusa. hvorfor trusa, tenker jeg, og jeg må minne meg selv på at naken vil være for vanskelig og med et plagg ekstra eller to ville jeg ha måttet stå der i tolv sekunder eller kanskje femten for å få sett nok; nok av den delen av meg selv jeg hater så intenst at jeg noen ganger bare vil klippe den av med en saks; den henger jo ikke fast uansett. hadde jeg beholdt flere av klærne mine på ville jeg ha måttet bruke mer tid på å la følelsen av skam vokse og jeg har lært meg å gjøre mitt ytterste for å unngå slike situasjoner. jeg har måttet finne en balanse, så det har blitt sånn at å stå i ni sekunder, verken mer eller mindre, foran speilet i bare trusa er det som passer meg best.



det er altså regelen: ni sekunder til rådighet, hver morgen og hver kveld. noen ganger en ekstra gang i løpet av dagen; hvis jeg ikke har bedre å gjøre, eller hvis jeg har spist en ekstra skive ost, hvis jeg faller tilbake på tanken på at bildene jeg tar med photobooth og gjemmer i en mappe i en mappe i en mappe i en mappe hver søndag kveld klokka åtte lyver, eller hvis de foregående ni sekundene bare ikke var til å stole på. ni sekunder, aldri mer og aldri mindre; men antall repetisjoner velger jeg selv, som i en treningsøkt, bare enda litt hardere, nedbrytende.

jeg venter på å bygges opp.

i løpet av de første par sekundene ser jeg et glimt av en tilsynelatende frisk eksanorektiker; et litt merkelig utviklet barn med bare noen få av de kjennetegnene en kvinne har; det er vanskelig å sette ord på, men innenfor dette knøttlille tidsrommet får jeg et tilnærmet realistisk bilde av meg selv og i dag oppdaget jeg noe nytt: puppene mine har begynt å komme tilbake. jeg setter føttene inntil hverandre og presser lårene sammen, det er et hulrom der, det ser ekkelt ut; litt kunstig på en måte. jeg trekker føttene fra hverandre og hulrommet blir enda litt større, men gradvis, i løpet av de seks-syv resterende sekundene blir alt annerledes. jeg snur meg kanskje litt til siden og jeg kan ikke la være å se på magen min; det er den som er verst, skjønner ikke hvordan den kan ha vokst så innmari mye bare i løpet av de siste timene og jeg prøver å trekke den inn, men det hjelper ikke stort. jeg strammer den litt, men det buler fremdeles ut der ikke skal bule ut og jeg blir oppgitt. oppgitt over kroppen min og over meg selv og over at jeg i et hele tatt bryr meg og sekundene går, det er bare et par korte igjen (de siste to går alltid så fort), jeg vil se mer, mer, mer; åtte, det er speilet som lyver, det er speilet, ikke jeg, men det blir bare verre og verre og så enda litt til. ni.

så lukker jeg øynene og jeg vil skrike så høyt at ørene faller av, både dine og mine, men mest mine, for ingenting av dette stemmer, jeg henger ikke sammen, jeg er ikke hel og det er bare en løgn alt sammen. hvis jeg skrek så høyt og ørene falt av kunne jeg sett inn i speilet og jeg ville sett et ansikt og en kropp, men ingen ører og jeg ville tenkt at nå er det ikke lenger noe å lure på; det er meg og jeg er stygg og jeg er fæl, men jeg er meg og det er det som er viktig og det er ganske vakkert i seg selv. hva er det som er så viktig? hvorfor er jeg så redd?

men det går bra, det kan jeg love deg, sier jeg. jeg er bare så skamfull, over å ha gitt opp på halvveien, over at jeg ikke bare gikk hele veien og ned til graven, over å ha stoppet på treogførti, at jeg stoppet på barnesenteret, over å ikke være best.

jeg smiler litt. smilet, det er kanskje det fineste plasteret jeg vet. det er bare så fryktelig slitsomt å nekte for noe man må se i øynene hver dag, gjentatte ganger. men jeg har da aldri vært syk, det var bare en fase, og nå er jeg frisk, la det gå over, det er løgn alt sammen; løgnløgnløgn. samtidig er det ingenting jeg vil mer, enn at hele verden skal vite hvor ensomt det er.

ingen seil og ingen vind.

jeg skulle så gjerne skrive en lang tekst nå, en sånn der man får frysninger på ryggen av fordi den er så sannelig, en sånn der tekst du vil ta så mye innover deg at du nesten glemmer hvor greit det er uten all denne vinden og ikke å føle så mye hele tiden, men som får deg til å ville prøve disse skoene jeg går i, bare fordi at du vil jo også kunne skrive noe så vakkert om noe så grusomt. den ville overbevise deg om at alt er bedre enn seil uten vind.

stormforelsket. denne teksten skulle være om et møte med et menneske som ga meg et hav av følelser jeg ville seile på, et slikt på-godt-og-vondt-hav som jeg ikke ville nøle med å krysse, du vet, når vinden treffer deg forfra og du må ta omveier, til høyre og venstre, og høyre igjen, for så å gjenta prosedyren og liksom komme deg uhyre sakte fremover. gjennom denne reisen, kanskje mellom hver gang jeg byttet retning, lot seilet slå over til andre siden, ville jeg kjenne på følelsen av å ville legge hånden min i din, jeg ville lengte etter en sånn type varme som bare eksisterer når du kysser meg bak øret, litt sånn bakover og så litt til høyre; det kiler litt. du vil aldri bomme, det ville jeg vite, for neste gang seilet slo over meg og jeg kastet meg til ripa på den andre siden, ville blodet mitt strømme, enda mer intenst, og jeg ville elske følelsen av å elske deg, og jeg ville bli sikrere en noen gang på at hva som helst, ville jeg være i stand til å gjøre, bare for å høre deg puste, å høre deg puste i takt med meg, eller jeg med deg, at de to tingene skulle være de samme. medvind.

jeg ville visst at om det var nødvendig ville jeg gjort alt for å være med deg, men jeg ville ikke behøve å gjøre det, for det ville ligge i underbevisstheten din, som i min, og vi ville hatt det fint sammen og hjertet mitt ville hoppe, bare sånn bittelitt, hver gang du åpnet munnen, og du ville sagt akkurat det du ville, og jeg ville tenke at dette havet, det var en seiltur likevel, og at kampen mot vinden bare var en drøm.

men slik er det ikke og slik vil det aldri bli. ikke engang et vindkast eller to; verken mot eller med. sannsynligvis har jeg ikke engang seilene i behold.

bilder: annette pehrsson (http://blog.annettepehrsson.se/)
Følg min blogg med bloglovin

å vende ryggen til.

å flykte fra noe du så gjerne ville bli kvitt, ting som virker; å vende seg om, men også å komme tilbake til akkurat det samme, bare med noen små bagateller av forandringer: et par ekstra minner  til samlingen og litt kortere igjen å leve.

(å se favorittfilmen din for tyvende gang og oppdage at det er ting du ellers har oversett.)

kilo.

hvis ingen stoppet meg hadde jeg heller ikke noe å stoppe for. to mål, hadde jeg, og jeg nådde ingen av dem.

jeg ville bare kunne be dere om å holde dere så lang unna som mulig, om å aldri komme tilbake og jeg ville kunne si noe fryktelig dumt, jeg hadde aldri kommet til å gjøre det, men jeg ville vite at om jeg så gjorde, ville dere ikke trodd på meg. dere ville stått der like støtt som før, bare litt nærmere denne gangen. vanskeligere enn det var det ikke. er ikke.

det er sant når jeg sier det, at jeg forstår at det er vanskelig for dere også, kanskje til og med vanskeligst, og som alltid tror dere på meg når jeg sier det, at jeg ikke forventet noe, at det var min skyld og at jeg dyttet dere unna. men ikke tenk på det, jeg gjorde det jo umulig for dere, sier jeg. og jeg kjenner det hver gang, det er bare enda en løgn, jeg kan ikke telle dem lengre, de har blitt så mange, så store, men jeg tusler bare rundt i sirkler, det går sakte, men det går rundt. jeg vil skrike og jeg vil gjøre det høyt, så høyt at dere ikke kan unngå å forstå hvem sin feil de var, alt sammen, at det var deres, ikke min. jeg ventet bare på at noen skulle si stopp. 43.

du, som jeg, tenker kanskje at det spiller ingen rolle, det der med skyld, men vi tar feil, alle sammen, det har faktisk en hel del å si. faktisk alt.

for mye eller lite.

jeg vil at hjertet mitt skal knuse i flere biter enn det består av. for å vite hvordan det kjennes, så jeg kan slutte å finne opp og heller fortelle min historie for det den er fordi den på en måte ble slik jeg ville, men noen ganger lurer jeg på om jeg har noe hjerte i det hele tatt, eller om det er sånn som dette det føles når man fyller hele hjertet med seg selv.

hullene og tiden.

tull sier jeg, det var helt tullete alt sammen, og jeg sier det om og om igjen, slik jeg alltid gjør, for dere bare sitter der, og dere lukker ørene deres, og egentlig er dere sikkert skikkelig lei. dere tenker at hva er det hun snakker om, slikt sier man bare ikke, jeg vet dere hører, men jeg bryter med reglene og så ser dere dere om i luften, for det er der de ligger, og så får dere sikkert de samme krampene i magen som jeg kjenner meg så utrolig godt igjen i. men det er ikke det er jeg er redd for, ikke før etterpå, for det jeg tenker på nå, i tillegg til en hel haug med andre ting, er at dere misforstår og mens jeg egentlig angrer på at jeg sa noe i det hele tatt, må jeg fylle ut, jeg må skyndte meg, alle de hullene som må fylles, de er så mange, og jeg snakker, det virker mot sin hensikt, jo flere hull jeg tetter, jo flere nye dukker opp, du vet, ett skritt frem og to tilbake. igjen. og igjen.

men slik snakker jeg iallefall, og slik tenker jeg, mens jeg forteller om ting jeg ikke vil fortelle om, finner opp historier, men denne gangen prøver jeg å være ærlig, jeg prøver så hardt at det nesten gjør vondt, men så mister jeg grepet. det er ikke så farlig, tenker jeg, for dere tror ikke på meg, jeg kan se det på dere at dere ikke tror på meg; for dere søker jeg bare oppmerksomhet. men jeg tilgir dere, for jeg tenker det samme, og jeg skjønner dere så himla godt, men så plutselig ser jeg sympati i dere og dere blir oppmerksomme på historien min, dere stiller spørsmål og så blir jeg satt ut. jeg klarer ikke svare. det er da jeg skjønner at det er løgn, alt sammen. igjen, som alltid, denne sirkelen av løgner. jeg vet det ikke alltid selv engang og jeg stammer.

sminket.

det blir alltid feil, når du ler og når du smiler, når du forteller historiene dine; det er så flaut, jeg får magekramper; så flaut er det noen ganger og jeg sier det til alle, til og med deg om du måtte fiske etter det, at alt bare virker så innmari tåpelig og vi sier stakkars deg og så ler vi, alle sammen. men egentlig skulle jeg bare ønske jeg var som deg, du virker så fri, men så ser jeg at jeg er som deg jeg også, bare at jeg er begge deler, jeg er offeret og forbryteren på samme tid, og nå har jeg fått nok.